Jeg er ingen deltidsmamma!

Mange vil sikkert kategorisere meg akkurat som det, iallefall før Naiia kom… Men sannheten er at jeg ikke liker det ordet… I hjertet og hodet er man mamma 100 % om barna er her eller ikke…. de er alltid med meg.. Jeg er mamma 100 % av tiden jeg lever, ikke bare når barna er her hos meg men like mye i pappaukene. Man velger ikke å være det noen kaller deltidsmamma, det er følgene som kommer av noe som ikke fungerte. Det er knalltøft! Men man tilpasser seg og blir vant med situasjonen etter som tiden går. Men jeg har felt noen tårer på gårdsplassen ved levering som jeg tappert har forsøkt å skjule for barna mine oppigjennom årene skal jeg innrømme.

I starten prøvde jeg alt for å stenge ut følelsene mine.. Jeg proppet full de barnløse ukene mine med ting å gjøre, tenker det så ut som jeg virkelig levde livet med en gang de var ut dørene. Men dette var min måte å takle det på, jeg lot ikke savnet snike seg innpå meg fordi det taklet jeg ikke. Sannheten var at savnet ble alt for stort og jeg var ikke vant til å gi slipp på barna mine for mange dager i gangen, og ikke var jeg på noen måte klar for det heller. Mange mekanismer ble satt i gang for å takle det på best mulig måte. Når jeg tenker tilbake på den perioden før jeg møtte Stein, tenker jeg at jeg var en fjern utgave av meg selv jeg ikke kjenner, Hun har jeg ikke møtt verken før eller siden. Men dette fungerte for meg denne første tiden. Fokuset var på barna når de var hos meg og jeg kjente meg mer hel og fikk en ro i kroppen når de kom til meg de ukene det var mammauke. Men jeg husker følelsen av å komme hjem etter jobb den dagen de hadde dratt. Alle tingene deres som fortsatt lå rundt om etter en travel morgen som jeg ryddet opp….. Den tomme triste følelsen unner jeg ingen. Regner med mange av dere skjønner og har kjent på følelsen selv. Jeg brukte ihvertfall ikke den barnefrie uken til å hente meg inn, men gjorde det helt motsatt. Hentet meg heller igjen de ukene barna var sammen med meg, da var stressnivået absolutt minst. Min terapi var hesten min..uten henne vet jeg ikke hva jeg hadde gjort denne perioden, hun var min psykolog og gjorde sitt for å holde hodet mitt opptatt, hun har jeg mye å takke for.


Foto: Ole Martin Wold

Så møtte jeg mannen min, han var jo i samme situasjon som meg og fikk hodet mitt på riktig plass. Utrolig hvor mye det hjelper å ha en skulder å gråte på og noen som skjønner hva du snakker om. Ikke minst selskap av noen som oppriktig tar vare på deg og støtter deg uansett. Etter det har jeg taklet det på en mye bedre måte, nå tørr jeg kjenne på savnet og tørker en tåre fortsatt innimellom. Men nå takler jeg det.

Å være mamma eller pappa på denne måten er ikke enkelt, det er knalltøft. Men jammen klarer vi oss fint likevel, både små og store her i huset. Vi må bare huske å ta vare på hverandre, og heldigvis er barna kun en telefonsamtale unna om savnet blir stort.


Foto: Ole Martin Wold

Jeg kjenner litt ekstra på disse følelsene idag.. Etter tre uker sammen med alle i denne store familien dro Dina, Mathias og Lukas idag på sommerferie til sin far / mor, det ble underlig stille her i det store huset.. Naiia har lett etter søsknene sine på alle rom i ettermiddag. Ikke lett for henne å skjønne heller etter en lang periode sammen. Tre uker til vi samles igjen, håper det går fort og at alle koser seg der de er resten av sommerferien.

Leste dere reportasjen vi bidro til i Dagbladet?

Dagbladet kontaktet meg for noen uker siden og lurte på om vi ville bidra i en sak de skulle lage om bonusfamilier, og da spesielt med tanke på at det er en komplisert situasjon for alle involvert, og at det snakkes for lite om de vanskelige sidene av det, noe som gjør at mange bonusforeldre sitter med mange tanker alene og tenker at de er unormale og har uvanlige følelser noe som stort sett ikke er sant. Jeg har jo tidligere også her på min egen blogg vært åpen om de problemer vi har hatt og fortsatt til tider har. Det var også tips og kommentarer fra en skilsmisse coach og en samlivsekspert som er verdt å lese, dog de kanskje er litt generelle.

Ble en sak på 11 sider i magasinet som jeg synes ble veldig fin! Alt for lite fokus på bonusfamilien som faktisk er en mer og mer vanlig familieform, veldig glad for at det blir tatt opp i en landsdekkende avis som Dagbladet, derfor sa vi ja til å stille opp også uansett om det er noe ut av min komfortsone.

De flotte bildene fra besøket var vi så heldig å få tilsendt av fotografen.

Foto: Ole Martin Wold

 

.
Foto: Ole Martin Wold

Foto: Ole Martin Wold

Foto: Ole Martin Wold

Naiia blir faktisk ett år denne måneden, som tiden har gått! Barnehage jente snart <3


Foto: Ole Martin Wold